Tid for fellesskap.

26.7.2005. Den nye dagen kommer med det samme flotte været. Etter møysommelig å kreket meg ut av senga går jeg bort til vinduet og drar gardinene til siden. Blå himmel og en vakker sol,man er bare nødt til å bli i godt humør... men jeg skulle jo så veldig gjerne ha vært hjemme på terrassen min med alle blomstene mine.. og plukket dagens modne jordbær i min lille åker.. og unger som springer lykkelig rundt i hagen. Men jeg er på sykehuset,ferdig med det.

Morgenstell og frokost,så er vi litt mer i form til skravling i dag... Vi er 5 damer i forskjellig alder,jeg er yngst,41 år og den eldste nærmere 70. Forskjellige på mange måter,men en ting har vi felles,sykdommen. Operasjonene er fra brystbevarende,med og uten fjerning av lymfer,til full fjerning av brystet. Vi snakker mye sammen i løpet av dagen og får en samhørighet som skal bli veldig viktig i tiden fremover.

Slik fortsetter de neste dagene. Det en en åpenhet av det sjeldne mellom oss og alle tanker og følelser vi har kommer fram og det er ingen sjenanse mellom oss. Vi kikker spent på hverandres pupper,operasjonssår og mangel av pupp. Vitser fra mobiler,den ene grovere enn den andre,så magemusklene får trent seg og operasjonssårene strekkt seg.

Det nærmer seg helg og utskrivelse for noen på rommet . Den siste kvelden alle er samlet kommer mannen til den ene damen med baileys og pærecider,dette har noen av oss drømt om... (inkludert undertegnede),chips og litt frukt så den kvelden har vi "fest" på rommet med sykepleiernes velsignelse,den ene fikser isbiter til oss. Kveldsvaktene kommer innom og lurer på om vi skal ha kveldsmat,vi bare ser på dem og ler. Mye god mat i god drikke sier vi... Latteren runger høyere og høyere utover kvelden. En lege åpner døra og kikker inn og lurer på hva som skjer... En nattevakt kommer inn og ber oss dempe oss litt,det begynner visst å bli sent... Det blir litt fjolling i sengene etter at vi har lagt oss,men de fleste av oss sover godt den natta,kreft får være kreft.

29.7.2005. Oppbrudd. I dag er det flere som skal hjem og det blir flere avskjeder med klump i halsen og lovnad om å holde kontakten. Telefonnummere blir byttet mens det pakkes. Jeg får bare reise hjem på perm for helga.

Mannen min kom hjem fra jobb i dag og han og ungene kommer for å hente meg. Godt å komme hjem.. Det er 24 gr og kjempefint vær. Det blir en kjempefin helg,selv om formen ikke er helt på topp..

En lang natt mot dag....

Bryst:Dette er arrene mine etter første brystbevarende operasjon. Armhule:Sånn ser arret ut i armhulen etter at de fjernet lymfeknutene.

-------------------------------------------------------------------------------------------------

Det sies at smerter er mye verre om natten enn dagen,det er sant..

Vi ligger og sukker og stønner i hver vår seng når det går mot kveld. Noen kaster fremdeles opp,andre har hatt sitt første måltid etter operasjonen. Men det er ikke så lett å spise mens man hører andre brekke seg... Sykepleierne advarer oss og ber oss være forsiktige,så maten ikke kommer rett opp igjen. De går også rundt og svarer på alle de tusen spørsmålene vi har. Deilig å få svar på alt vi lurer på. Dette har de erfaring i! Før leggetid tar de runden og sjekker operasjonssårene på alle sammen og tømmer oppsamlingsboksen for blod og puss. Noen har blødd mye,andre lite.

Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan ting ser ut etter operasjonen så jeg følger nøye med når de tar av bandasjene for å sjekke. Brystvorten er så vidt urørt,men det skal være 1/2 cm margin rundt svulsten overalt for at det skal være sikker margin for kreftceller. Det blir sjekket på laboratorium etter operasjonen. Stingene i brystet er sydd på innsiden av huden og skal ikke fjernes. Stingene etter lymfene skal fjernes etter ca 12-14 dager.

Det går mot natt og jeg har fått flere påfyll med smertestillende,det trengs! Sykepleierne går siste runde før vaktskifte med nattmedisiner og sovetablett,for de som trenger det. Jatakk! De ønsker oss en god natt før de går.

God natt ja... Jeg sliter allerede.. Forstår ikke hvordan jeg skal klare å sove... jeg som er NØDT til å ligge på høyre side for å sove,men det går ikke.. Det er vondt under armen der de har fjernet lymfene og det er også et dren som ligger inn i operasjonssåret som gjør vondt å ligge på. Det river i stingene i brystet når jeg legger meg over på siden. Jeg legger en pute bak ryggen og en pute under høyre bryst for å støtte det opp. Etter mye prøving og feiling finner jeg endelig en stilling som er sånn noenlunde..

Timene går,det blir en lang natt. Smerter,vanskelig liggestilling,nattevaktenes sjekkerunder og ringing på hjelp,alt bidrar til uro i løpet av natten. Mange tanker kommer også sigende i våkne stunder.. Tok de nok denne gangen eller må jeg ta en operasjon til? Hvordan kommer det til å bli fremover? Jeg vet at jeg skal ta 6 cellegiftkurer,1 hver 6.uke. Etterpå blir det 25 strålebehandlinger over 5 uker: mandag til fredag. Og man må møte uansett hvilken grunn man måtte ha for å la være. Her må det være kontinuitet. Det er godt at man ikke kan se inn i fremtiden...

Ser gjennom gardinene at sola er på vei opp,en ny dag er på vei. Alt føles med en gang mye lettere. Ny dag,nye muligheter...

Operasjonsdag.

Dagen er kommet,tirsdag 26.7.2005. Vi blir vekkt før klokka 6 og tempen blir målt. Alle vi damene på rommet skal gjøres klar til operasjon. Magen rumler av sult og tunga vrenger seg av tørste. Alle må i dusjen og vi går etter tur. Etterpå legger vi oss nyvaska i nyoppredde senger. Sykepleieren kommer med diverse premedikament før operasjonen,det er om å gjøre å svelge dem ned med minst mulig vann for ikke å bli kvalm etter narkosen.... nåja,den som venter får se... Journalen ligger klar under hodeputa mi(ligger godt an her ja..) og jeg venter på å bli kjørt ned. Jeg står på operasjon nr 2 på lista. (Har blitt satt opp på tidlig operasjon for ikke å gjøre meg mer nervøs enn godt er..) Jeg får god tid til å ligge og kjenne etter hvor mye jeg gruer meg og mine grublerier om hva de kommer til å finne. Tenker samtidig på ungene mine og hva de driver med.

Etter å ha ligget og døst en god stund kommer sykepleieren og gir beskjed om at det er på tide å kjøre meg ned. Jeg har dagen før fått satt inn ett blått stoff som går via lymfebanene,for å påvise om det er spredning til lymfesystemet. Legen på trippelundersøkelsen fant ingen hovne lymfeknuter i armhulen,men jeg har selv funnet en vond klump under høyre arm i ettertid... Vi er på vei nedover gangen. Nå er det ingen vei tilbake. Jeg legger hånda på høyre bryst under dyna for en siste gang å kjenne på mitt høyre bryst,som det var skapt fra naturens side. .

Jeg blir møtt av et operasjonsteam som står klar til å ta imot en meget nervøs pasient. Tårene triller på kinnene mine allerede... En vennlig hånd legger seg på kinnet mitt og tar meg samtidig fast i hånden for å berolige meg. Jeg blir flyttet fra senga og over på operasjonsbenken. Anestesilegen sier at alle har blitt informert om hva jeg har vært igjennom og de skal ta godt vare på meg. Det hersker en tydelig ro på operasjonssalen. Samtidig er jeg så heldig at de tilfeldigvis har et nytt overvåkingssystem til låns på sykehuset for kontroll av bevissthet under narkose. Jeg får bruke det,som en av de første. Tenker med meg selv at det er jo lov å ha litt flaks.. Jeg blir koblet til overvåkingssystemet og får satt inn veneflon. Så får jeg en injeksjon i veneflonen med beskjed om å prøve å telle til ti. Den samme vennlige hånda ligger fremdeles i min,trygg og god... Jeg begynner å telle og kommer vel ikke til 4 engang før jeg sovner..

Jeg våkner av at jeg kjenner at jeg har lyst til å brekke meg og drar opp bøylen i munnen som skal holde tunga på plass. En sykepleier kommer bort til senga mi når hun ser at det er liv og spør hvordan jeg har det. Jeg prøver å snakke,men tennene skrangler sånn at jeg ikke får fram ett ord. Hun spør om jeg fryser,jeg nikker. Dette er en normal bivirkning etter en operasjon/narkose. Hun kommer med et teppe og legger under dyna og pakker godt rundt meg.Etter 5 minutt må hun fram med en dyne til. Jeg ligger bare og rister i senga av frost.

Etterhvert kjenner jeg at smertene begynner å komme,mens jeg ligger og døser i narkoserus. Jeg ber om å få noe smertestillende og hun setter en dose i veneflonen min. Jeg kjenner etter en stund at den begynner å virke. Samtidig begynner jeg å kjenne en velkjent kvalme.. Jeg spør om operasjonen var vellykket,men får beskjed om å vente på de svarene til kirurgen kommer på visitt.

Jeg får såvidt spurt etter et spybekken når jeg kjenner at mageinnholdet er på vei opp. Den neste halvtimen går med til stadige brekninger. De prøver å sette noe kvalmedempende men foreløbig har det ingen effekt. Det går et par timer før kvalmen roer seg litt... Og det er faktisk veldig vondt å spy når man har ferske operasjonssår..

Det nærmer seg ettermiddag og jeg døser fremdeles. Hører rundt meg at de andre damene fra rommet har kommet en etter en. De ligger bak forheng. I 16-tiden kommer kirurgen,jeg venter spent. Har kikket på bandasjene og sett/kjent at jeg også har operert under armen,det betyr spredning til lymfene. Ser også at jeg har et dren som fører blodet ut av operasjonssåret. Blodposen henger på siden av sengen. Bekreftelsen kommer fra kirurgen.. Det ble funnet kreft i de 2 første lymfeknutene,vaktposten og den neste,derfor fjernet de 11 lymfeknuter nedover i armen,for å være på den sikre siden. Det gjør ikke diagnosen bedre. Det ble utført et axille-glandel-toilette som det heter. Jeg med min galgenhumor sier at de har fjerna hele toalettet..

Seint på ettermiddagen blir jeg kjørt opp på avdelinga igjen. Vi samles alle etter hvert,i hver vår seng. Den ene dårligere enn den andre.. Noen har hatt mindre inngrep,andre større,som fjerning av hele brystet. Men en ting har vi vel felles alle,vi har vondt!!

Innleggelse 5D,(eg.4E),25.7.2005,operasjonsforberedelser.

Dagen er kommet,jeg skal legges inn.. et maratonløp er i gang... Jeg møter ungenes besteforeldre i inngangspartiet for avlevering. De skal hjem til farmor og farfar mens jeg er på sykehuset. Pappa er offshore. Avskjeden går greit og jeg rusler videre... Ååå,hvor jeg gruer meg. Jeg går til inngang 2 for registrering og får utlevert et armbånd med all info om meg. Jeg blir så sendt videre for blodprøvetaking. Deretter går jeg til 5D og blir tatt i mot av en sykepleier som ber meg sette meg på venterommet i påvente av organisering av rom. Får beskjed om at vi er flere i samme "ærend " og at de vil samle alle damene på ett rom.

En dame sitter allerede der og venter sammen med mannen sin,jeg hilser på begge. Hun gråter og virker veldig lei seg. Jeg ser at hun ikke har hår under hodeplagget og tenker mitt... Min største skrekk når det gjelder å få kreft har vært det å miste håret så dumt det enn høres ut.. Jeg har allerede fått beskjeden om at: joda,jeg kommer til å miste håret.. Ca 10.dagen på andre kuren... Etterhvert er vi 5 damer som sitter der på venterommet og venter,og vi danner et vennskap som skal bli viktig i årene som kommer. Vi begynner å snakke sammen og jeg begynner å dele ut litt av min galgenhumor i forhold til det å ha kreft.. Og etter hvert avløser det ene latterkicket det andre. Mannen til damen uten hår sier at det er første gang siden kona fikk kreft at han har hørt henne le og smile. Så godt at jeg kan være til glede da,midt oppi elendigheta...

Timene går og det er blitt ettermiddag før vi begynner å komme inn på rommet,den ene etter den andre.. Godt å få en seng å slappe av på... jeg er heldig og får velge meg vindusplass.. Ettermiddagen går med til samtaler med sykepleier og narkoselege og undersøkelse/beskrivelse av det kirurgiske inngrepet og journalføring av lege.

Jeg tar samtalen med narkoselegen veldig alvorlig for å forsikre meg om at jeg ikke skal oppleve samme mareritt som ved forrige gynekologiske operasjon: Operasjonsplanen gikk ikke helt som planlagt så det ble mye venting på oss som var satt opp på operasjon den dagen. Da det endelig var min tur viste det seg at journalen min var borte,den skal ligge på senga når man kjører ned til operasjonssalen. Det ble masse stress blant sykepleierne på avdelinga som hadde ansvar for å ha oss klar. Jeg ble t o m beskyldt for å ha rota den vekk.. Men jeg sa nei: her har det ikke vært noen journal. (Tabbe nr 1.)

Etter masse leting blant alle operasjonsklare pasienter fant de journalen min på en annen pasients seng på en annen operasjonssal. (Tabbe nr 2.) Så var det rene maratonløpet gjennom gangene og ned til operasjonssalen med meg. Der stod det et operasjonsteam som var helt stressa fordi de var helt utenfor skjema pga manglende journal. Jeg ble omtrent lempa fra senga og opp på operasjonsbenken og gjort klar til operasjon.

Fikk satt det stoffet i veneflonen som gjør at du blir lammet samtidig som narkosen skal settes. Men her skjer det altså en feil utført av menneskehånd: narkoseslangen blir ført ned i spiserøret i stedet for luftrøret,jeg får altså narkosen i magesekken istedenfor i lungene. (Tabbe nr 3.) Samtidig er jeg våken,men lammet,ute av stand til å få gitt beskjed om at: hallo! jeg er våken,ikke skjær i meg!!!!!! Jeg ligger der helt i panikk,ute av stand til å løfte en finger for å forhindre at de setter kniven i meg. Det er som å være med i en skrekkfilm. Jeg er livredd,prøver alt jeg kan å skrike,men det kommer ikke en lyd fra munnen min.. Så hører jeg en kvinnestemme si: det må være noe galt her,hun er for "lett". Da finner ansvarlig lege(kvinnen) ut at narkosen er satt feil av turnuslegen som fikk prøve seg. Jeg merker at røret han har ført ned blir dratt opp i full fart,ned med et nytt som de suger opp narkosen med,opp med det røret,så ned med et nytt rør i luftveiene,så mister jeg bevisstheten...heldigvis...

Etter at operasjonen er ferdig våkner jeg på Oppvåkningen. Så syk som jeg aldri har vært før.. Jeg har så vondt i magen at jeg omtrent slår krøll på meg. I tillegg til den gassen magen blåses opp med ved denne type operasjoner er den også stinn av narkosegass. Jeg kaster opp til magen vrenger seg. Sykepleierne springer fram og tilbake med spykarene. Halsen er også veldig sår etter alle de rørene som har vært ført opp og ned,jeg kan nesten ikke snakke.. Kjenner at det er noe som klør på låret og stikker hånda ned for å klø,den kommer blodig opp igjen. Jeg løfter på dyna for å se hva som skjer ... Det flyter med blod på madrassen. De har glemt å legge "bleie" mellom beina mine som er vanlig etter gyn. operasjoner.(Tabbe nr 4.) Sykepleierne får nok å gjøre med å rydde opp etter op.teamet.

Jeg forteller sykepleierne at jeg hadde vært våken under tabben med narkosen,de bare ser på meg...sånt skal ikke skje,sier de... De gir beskjed til ansvarlige lege ved operasjonen for at hun skal komme og snakke med meg om noen timer når jeg begynner å bli bedre. Jeg fikk også vite at de nesten hadde "mistet" meg,les dø,midt mellom operasjonssal og Oppvåkning. Når jeg først hadde fått narkose på rett plass hadde jeg fått så mye at det hadde blitt litt vel mye,så de måtte gi meg motgift i gangen midt mellom de to salene.

Da jeg fikk snakke med legen fortalte jeg ordrett hva som var blitt sagt og gjort. Det var jo ingen tvil om at jeg hadde vært våken nei,sa hun... Hun beklaget på det sterkeste og sa at hun kom til å ta opp dette med hele teamet for at dette ikke skulle skje flere ganger.

Dette er en opplevelse som har satt dype spor i meg og blitt et problem ved hver operasjon i ettertid; tårene triller hver gang jeg blir kjørt inn på en operasjonssal. Men det har også resultert i en veldig nøye oppfølging og observasjon ved senere operasjoner. Jeg blir møtt av et operasjonsteam som er fullt klar over mine traumer ved å utsette meg for nye operasjoner.. Aldri så galt at det ikke er godt for noe......